Hva betyr «privat»? En refleksjon over iTromsøs reportasje av 29.04.24, med høyrepolitikerne Henriksen og Ingebrigtsen.

Debatten om private helsetilbud er en gjenganger i den politiske debatten. Ofte blir den ført med slagord som omfavnes på den ene politiske siden og avskydd på den andre. For noen er begrepet «velferdsprofitør», usmakelig. For andre er begrepet «alle gode krefter» en tilsnikelse som dekker over mangel på kvalifisert arbeidskraft. Hittil har jeg ikke sett noen ta opp hva uttrykket «privat», betyr.

Store norske leksikon på nett gir denne betydningen på privat: «Privat brukes om noe som tilhører, vedkommer eller utgår fra en enkelt borger eller enkelte borgere og ikke fra staten, kommunen eller en offentlig institusjon» (https://snl.no/privat).

Kommune- og spesialisthelsetjenesten er finansiert av vår skatt. Den er ikke privat. Jeg har ikke hørt eller lest at noen politikere fra Høyresiden ønsker et «privat helsevesen» der pasienten (sluttbrukeren) betaler det selv.  Trolig er det de, og også Ingebrigtsen og Henriksen, ønsker seg, en «driftsprivatisering». Om det sier samme kilde:

«I norsk [...] velferdspolitikk handlar striden om privatisering i hovudsak om driftsprivatisering. Den politiske debatten gjeld då kven som skal levere tjenester, medan det offentlige betaler og har ansvaret for tenesta» (https://snl.no/privatisering).

En slik modell er helt legitimt å ønske seg. Spørsmålet er om vi som samfunn vil ha gagn av et driftsprivatisert helsevesen der kommersielle institusjoner leverer helsetjenesten og det offentlige (vår skatt) finansierer og har ansvaret for den?

For å nærme meg det temaet vil jeg trekke frem at Sebastian Henriksen i iTromsø uttaler seg (jeg tar høyde for at han kan være feil gjengitt) om sykemeldte, og så trekker han inn noe nytt, «privat helseforsikring».

Til det første, Henriksen trekker frem, sykemeldte. Mange har opplevd (jeg også) å ha muskel- og skjelettplager som har ført til lange sykemeldinger. Noe av dette kan løses med dagkirurgi eller poliklinisk behandling. Men ikke alt. Noe vil kreve ro og tid og en sammensatt utredning og behandling. Vil et fragmentert driftsprivatisert-tilbud kunne gi et helthetlig tilbud?

Så var det «privat helseforsikring».  Om et forsikringsselskap kjøper en helsetjeneste er det selskapet som betaler for den, ikke det offentlige.  Men det tror jeg ikke har et så stort omfang at sykehus som Aleris kan tjene penger på det? Her er det nok fristbrudd for dagkirugi og fritt sykehusvalg for noen tjenester, som er forretningsmodellen.  Så privat er det ikke. Det er driftsprivatisert der det kommersielle selskapet får profitt, men det offentlige sitter med ansvaret og utgiftene.

Begrepet «alle gode krefter» har sittet løst i munnen på høyresidens politikere det siste tiåret, men det uttales ikke så ofte lenger, for selv hos dem har det vokst frem en erkjennelse av at etterspørselen etter kvalifisert helsepersonell er større enn tilbudet.

Personellmangel er ikke blitt løst med driftsprivatisering til nå. Tror Henriksen og Ingebrigtsen at en slik ideologisk modell er det beste for vår kommune, for vårt samfunn? Eller bør vi satse på å videreutvikle den pragmatiske modellen vi nå har, der det offentlige (vi) har ansvaret for vår felles velferd – skole, forskning og helse, eller skal dette driftsprivatiseres?